Problemet er her forsøkt illustrert med en figur: dersom en går nærmest direkte fra en kort formulert ide til resultat er dette en prosess som i beste fall gir et bilde som fungerer som illustrasjon. Det en håper på er en trinnvis prosess der resultatet raffineres gjennom en dialogisk prosess.
Først når bildet får en personlig touch blir det interessant. I mitt tilfelle har dette oftest skjedd i møte mellom digitale og analoge teknikker der utgangspunktet er kopierbart, men den enkelte kopien blir original.
Det er nok derfor jeg opplever at det mest interessante er den stadig tettere koblingen mellom verbalspråk og visualisering. Her finner jeg Diktillustrasjon med kunstig intelligens særlig spennende. Her åpnes mange muligheter i grenselandet mellom språkfag og visualisering. Dette blir en gjentagende prosess der en både raffinerer det skriftlige og det visuelle.
Eksempelet jeg tar for meg her er imidlertid et bilde som endte med å pryde plakaten for årets Global Science Opera. I dette tilfellet er dialogen enklere, sammenlignet med når en jobber med dikt.
Jeg begynte her med følgende prompt:
– En astronaut i romdrakt. Glasset i romdraktens hode er bytte med en sfære som viser jordkloden
Jeg ender med et bilde som virker lovende, men ber om
– Vis astronauten halvt fra siden